Hvorfor finnes de samme sigarmerkene i både kubanske og ikke-kubanske versjoner?
Fordi Cubas revolusjonære regjering i 1959–60 nasjonaliserte alle sigarfabrikkene på øya, og familiene bak merker som Cohiba, Montecristo, Partagás og H. Upmann tapte retten til å produsere dem der. Mange gjenoppbygde de samme navnene i utlandet i stedet. Resultatet, som fortsatt gjelder i dag: én etikett, to urelaterte sigarer, produsert i forskjellige land av forskjellige selskaper.
Hva skjedde egentlig i 1959?
Før revolusjonen var Cubas sigarindustri en samling privateide fabrikker, flere av dem fra 1840-tallet, bygget hovedsakelig av spanske og andre europeiske innvandrerfamilier som hadde slått seg ned i Havanna og Pinar del Río. Den 15. september 1960 nasjonaliserte den nye regjeringen industrien fullstendig. Eierne av Partagás og H. Upmann tapte fabrikkene sine den dagen, blant seksten som ble beslaglagt samtidig; staten holdt på både byggene og varemerkene.
Menneskene som hadde bygget opp merkene, forlot for det meste landet, til Florida, kortvarig til Spanias Kanariøyer, og til slutt, for det meste av industrien, til Nicaragua, Honduras og Den dominikanske republikk, land med et klima tilstrekkelig likt Cubas til å dyrke en beslektet plante, om aldri helt den samme jorda. Disse eksilene er hovedgrunnen til at en "ny verden"-sigarindustri eksisterer i det hele tatt. (For hvordan denne jordforskjellen slår ut i bladet, se Cuba versus ny verden-terroir.)
Deretter skjedde to forskjellige ting med to forskjellige typer merker. De gamle, allerede berømte kubanske navnene — Partagás, H. Upmann, Romeo y Julieta, Montecristo — ble kjempet om, og hver av dem eksisterer nå som to separate sigarer som deler én etikett. Senere eksilfamilier unngikk den kampen og bygde i stedet helt nye navn.
Hvem produserer den kubanske versjonen i dag, og hvem eier den andre halvparten?
Hver sigar som selges under et kubansk merke, produseres av Habanos S.A., etablert i 1994 som Cubas eksklusive sigarprodusent og -eksportør. Selskapet har alltid hatt en utenlandsk minoritetspartner: det fransk-spanske firmaet Altadis kjøpte en eierandel på 50 % i 2000, og britiske Imperial Tobacco (senere Imperial Brands) overtok denne andelen da de kjøpte Altadis i 2008. Rapportering fra 2020 beskriver at Imperial solgte andelen, men ikke alle referansekilder gjenspeiler dette salget, så nøyaktig hvem som sitter med den i dag, rapporteres ikke konsekvent, og denne artikkelen vil ikke gjette.
Det som er godt etablert, er enklere og mer nyttig: Altadis' andre gren, Altadis U.S.A., eier fullt og helt de ikke-kubanske versjonene av H. Upmann, Montecristo og Romeo y Julieta, produsert i Den dominikanske republikk. Så i årevis har én konsernfamilie sittet på begge sider av den kubanske/ikke-kubanske grensen for tre av disse fire navnene, uten at sigarene selv noensinne har blitt ett produkt. Forskjellig blad, rullet på forskjellige fabrikker: eierskap og den fysiske sigaren viste seg å være separate spørsmål.
De fire navnene som nå finnes to ganger
| Hus | Grunnlagt | Grunnlegger | Kubansk versjon produsert av | Ikke-kubansk versjon produsert av |
|---|---|---|---|---|
| Partagás | 1845 | Jaime Partagás | Habanos S.A. (Cuba) | General Cigar Co. / Scandinavian Tobacco Group (Den dominikanske republikk) |
| H. Upmann | 1844 | Hermann Upmann | Habanos S.A. (Cuba) | Altadis U.S.A. (Den dominikanske republikk) |
| Romeo y Julieta | 1875 | Inocencio Álvarez og Manín García | Habanos S.A. (Cuba) | Altadis U.S.A. (Den dominikanske republikk) |
| Montecristo | 1935 | Alonso Menéndez | Habanos S.A. (Cuba) | Altadis U.S.A. (Den dominikanske republikk) |
Tre av de fire fulgte samme vei: etter nasjonaliseringen endte de amerikanske rettighetene opp hos gruppen som ble Altadis, hvis fabrikk i La Romana i Den dominikanske republikk produserer alle tre i dag. Montecristos grunnlegger, Alonso Menéndez, og eierne av H. Upmann flyktet begge i 1960 og forsøkte først å relansere virksomheten på Kanariøyene før den samlet seg der.
Partagás tok en annen vei. Ramón Cifuentes, som ledet merket, ble tvunget ut uten kompensasjon i 1960. Han relanserte senere Partagás i USA sammen med General Cigar Company, som registrerte det amerikanske varemerket i 1978 og flyttet produksjonen, via et kort stopp på Jamaica, til Den dominikanske republikk i 1979. General Cigar tilhører nå den danske gruppen Scandinavian Tobacco Group: en separat konsernfamilie fra den som står bak de tre andre.
Navnet Romeo y Julieta er ganske enkelt spansk for Shakespeares skuespill.
Hvordan kan Cohiba være delt når ingen familie noensinne eide det?
Cohiba passer ikke inn i eksilmønsteret, fordi det ikke fantes noen Cohiba å nasjonalisere i 1959: merket eksisterte ikke ennå. Etter Fidel Castros egen senere fortelling gjorde en sigar tilhørende en livvakt inntrykk på ham på midten av 1960-tallet, så til den grad at staten oppspurte rulleren og bygde en dedikert fabrikk, El Laguito, for å levere blandingen til Castro og høytstående tjenestemenn. Cubas tobakksmonopol satte Cohiba ut for salg til offentligheten for første gang i 1982.
Den ikke-kubanske Cohiba eksisterer av en mer snever grunn. General Cigar Company hadde registrert "Cohiba" som amerikansk varemerke allerede i 1978, fire år før den kubanske versjonen ble solgt til noen som helst, og begynte å selge en dominikansk-produsert sigar under dette navnet. Cubas statlige tobakksselskap gikk til sak for å kreve det tilbake da de to konkurrerte direkte med hverandre, og tapte: en føderal lagmannsrett dømte i favør av General Cigar i februar 2005, og Høyesterett avslo å behandle en videre anke i juni 2006. General Cigars Cohiba bærer fortsatt en ansvarsfraskrivelse om at den ikke har noen forbindelse til det kubanske merket med samme navn.
Hvorfor finnes det ikke lenger en kubansk Davidoff?
Ikke alle navn på hyllen lever et dobbeltliv i dag. Davidoff er tilfellet der Cuba ganske enkelt tapte hele merket. Zino Davidoff, en tobakkshandler fra Genève, satte navnet sitt på kubansk-produserte sigarer fra 1968, rullet på samme El Laguito-fabrikk som produserte Cohiba. Samarbeidet endte dårlig: i august 1989 brente Davidoff offentlig over 100 000 sigarer han mente ikke var gode nok til å bære navnet hans, og i 1991 hadde kubansk-produsert Davidoff stanset helt, etter gjensidig avtale.
Produksjonen flyttet deretter til Den dominikanske republikk, og senere også Honduras, under det som nå er Oettinger Davidoff Group i Basel, Sveits. Ingen kubansk Davidoff har blitt produsert siden. For dette ene navnet konkurrerer ikke den ikke-kubanske versjonen med en kubansk rival: den er ganske enkelt den eneste som er igjen.
Hvorfor bygde noen eksilfamilier helt nye navn i stedet?
Ikke alle i eksil hadde et varemerke verdt å kjempe om. Noen av de mest betydningsfulle personene i den moderne ny-verden-industrien forlot Cuba med en gård eller en fabrikkjobb, ikke et globalt merke, og startet på nytt under sine egne navn.
- Padrón: José Orlando Padróns familiegård for tobakk nær Pinar del Río ble nasjonalisert; han forlot Cuba i 1961 og grunnla Padrón i Miami i 1964, og flyttet senere produksjonen til Estelí, Nicaragua for nærmere tilgang til sammenlignbart blad.
- Oliva: familien hadde dyrket tobakksblad i Pinar del Río siden 1886. Gilberto Oliva Sr. forlot landet etter 1959, drev jordbruk i Spania og deretter Nicaragua fra 1969, og lanserte ikke et ferdig sigarmerke, Oliva Cigar Co., før i 1995, sammen med sønnen.
- My Father: José "Pepín" García lærte å rulle sigarer som barn på Cuba og bygde seg et rykte der før han forlot landet. Han satte senere sitt eget navn på et selskap som nå drives fra Estelí, Nicaragua og El Paraíso, Honduras.
- Arturo Fuente: avvikeren tidsmessig. Arturo Fuente forlot Cuba for Tampa, Florida i 1902 og grunnla selskapet sitt der i 1912, flere tiår før revolusjonen. Hans etterkommere holdt det i gang gjennom en fabrikkbrann i 1924, en relansering fra en hjemmeveranda i 1946, og gjentatte flyttinger, og endte i Den dominikanske republikk fra 1980.
Ingen av disse fire har en kubansk motpart som konkurrerer om navnet, fordi ingen av dem er en fortsettelse av noe staten nå eier. De er en separat grein av samme fordrivelse.
Hvilke hus har ingen Cuba-historie i det hele tatt?
To navn er verdt å ta med av den motsatte grunnen: ingenting i 1959 berører dem. Toscano kan spores tilbake til en statlig tobakksfabrikk grunnlagt i Storhertugdømmet Toscana i 1818, bruker fermentert Kentucky-frø-tobakk herdet over eike- og bøkevedbål i stedet for det kubanske-frø-bladet denne hele historien handler om, og produseres fortsatt i Italia i dag. Villiger ble grunnlagt i 1888 av Jean Villiger i den sveitsiske landsbyen Pfeffikon og er fortsatt familieeid fem generasjoner senere, mest kjent for maskinrullede sigarer og sigarillos snarere enn den håndrullede kategorien resten av denne historien handler om.
Det er også verdt å merke seg at ingenting av dette vises på et bånd. Et påtrykt navn sier ikke hvilken av to urelaterte fabrikker som rullet sigaren du holder i hånden, én grunn til at båndtekst alene er et svakere signal enn folk antar, et poeng som dekkes i hvorfor skannere som bare leser bånd på sigarer mislykkes.
Kort sammendrag
- I 1959–60 nasjonaliserte Cuba sine sigarfabrikker og holdt på merkenavnene; familiene bak disse merkene forlot for det meste landet.
- Partagás, H. Upmann, Romeo y Julieta og Montecristo finnes nå som to separate sigarer under ett navn: en kubansk fra Habanos S.A., og en ikke-kubansk produsert hovedsakelig i Den dominikanske republikk.
- Cohiba hadde aldri en familieeier før revolusjonen: det er en statlig skapelse hvis amerikanske varemerke endte opp hos et annet selskap etter en rettssak som ble avsluttet i 2006.
- Davidoff gikk den andre veien. Cuba tapte hele merket i 1991, og ingen kubansk versjon har eksistert siden.
- Padrón, Oliva, My Father og Arturo Fuente tok en separat eksilvei: de bygde helt nye navn i stedet for å kjempe om gamle.