Cigar 101: hva en nybegynner faktisk må vite
En sigar rulles av tre typer blader som i hovedsak gror i ett smalt tropisk bælte, og hvordan den faktisk smaker i munnen din avhenger like mye av kuttet, tenningen og tempoet ditt som av selve blandingen. Det grunnleggende: hva en sigar er laget av, hvor bladet kommer fra, hvordan du håndterer den riktig, og hvorfor den endrer karakter mellom første og siste centimeter.
Hvor gror egentlig sigartobakk?
Planten er krevende: den trenger jevn varme uten noen egentlig vinter (omtrent 21–27 °C året rundt), konsekvent fuktig luft (nær 70 %), og rik jord, vanligvis vulkansk aske eller flomslam. Denne kombinasjonen finnes bare i et smalt breddegradsbælte, og det er derfor de klassiske dyrkingsregionene samler seg slik de gjør i stedet for å spre seg jevnt over kartet.
Fire av dem gjør det meste av arbeidet. Vuelta Abajo, vest for Havanna, har rød jord under nesten konstant skydekke og ligger bak nesten alle de mest anerkjente kubanske bladene. Estelí, i Nicaragua, har svart vulkansk jord som gir pepret, kraftig ligero, bladet som driver den moderne New World-stilen. Cibao-dalen i Den dominikanske republikk kombinerer flomslam-jord med gammel kubansk frøstamme til et mykt, aromatisk blad som utgjør en stor andel av premiumindustrien. San Andrés, i Mexico, er stedet det mørke, grovkornede maduro-omslaget kommer fra, det som gjør en blanding søt og jordaktig i stedet for frisk og skarp.
Bæltet strekker seg langt utover Karibia-bassenget også. Dyrkere i Ecuador, Brasil, Cameroon-regionen i Vest-Afrika, Indonesia og Filippinene har hver bygget opp sine egne langvarige tobakkstradisjoner, noen av dem flere hundre år gamle, og hver av dem leverer blader med sin egen distinkte karakter til blandinger laget andre steder. For den fullstendige geografien, region for region, se hvor gror egentlig sigartobakk.
Fra dette bladet blir en sigar laget under ett av to svært forskjellige systemer. Hvilke merker som står på hvilken hylle er et eget tema, dekket i de store husene innen sigarproduksjon; skillet mellom de to systemene er verdt å forstå på egne premisser først.
Spiller det egentlig noen rolle om en sigar er kubansk eller «New World»?
Ja, men ikke på den måten markedsføringen antyder. I 1959 nasjonaliserte Cubas revolusjon hver gård og hver fabrikk på øya over natten, og familiene som hadde bygget opp industrien, forlot landet med lite mer enn frø og kunnskap. Gjennom 1960-tallet gjenplantet de denne tradisjonen i Nicaragua, Honduras og Den dominikanske republikk, og det er derfor så mye av det som gror utenfor Cuba i dag kan spores tilbake til de samme kubanske sortene, bare plantet i annen jord. På 1990-tallet hadde denne forflyttede industrien funnet sin egen form fullt ut, med dristigere blandinger og moderne kvalitetskontroll, og en identitet som ikke lenger bare ble definert som «ikke-kubansk».
I dag handler skillet mest om hvem som har kontrollen, ikke om hvem som er best. Cuba styrer fortsatt sigarproduksjonen gjennom en enkelt statlig virksomhet, så spennet innen «kubansk» forblir relativt begrenset, og salgsargumentet er terroir og ritual. «New World» omfatter dusinvis av uavhengige, konkurrerende produsenter som blander tobakk over landegrenser fritt, så det er ikke én smaksprofil i det hele tatt; det er et mye bredere spekter som selges på konsistens og valgfrihet. USAs handelsembargo, som har vært i kraft siden 1962, holder fortsatt havannarullede sigarer utenfor amerikanske butikker, uavhengig av hvilken side man foretrekker. Den fulle mekanikken (frølinje, hvorfor blanding over landegrenser er forbudt på den ene siden og rutine på den andre, og hva noe av dette egentlig forutsier om smak) finnes i Cuba vs New World sigarterroir.
Hva er egentlig inni en sigar?
Tre lag, hvert med sin egen oppgave. Omslaget (capa) er det enkelte, feilfrie bladet du kan se, skyggedyrket og strukket nesten silketynt, og det utgjør en overraskende stor andel av det du smaker: et blekt Connecticut-shade-omslag gir ofte en kremet røyk, mens en mørk maduro blir søt og jordaktig. Bindebladet (capote) er det uglamorøse bladet som holder bunten sammen, valgt for elastisitet og jevn forbrenning snarere enn utseende; et godt bindeblad er grunnen til at asken holder seg sammen og brennlinjen går rett i stedet for skjevt. Fylltobakken (tripa) er motorrommet: en blanding av ligero fra toppen av planten for kraft, seco fra midten for aroma, og volado fra lavere nede for lett forbrenning, foldet som en trekkspillbelg slik at luft faktisk kan bevege seg hele lengden.
Omslagsfarge og bladopprinnelse forteller bare deler av historien; form og ringmål endrer opplevelsen like mye, noe hva du kan forvente av en sigars omslag og form tar direkte for seg, og vokabularet for selve formene (robusto, torpedo, churchill og resten) er lagt ut i sigar-vitola-former og -størrelser, en oversikt. Siden omslaget alene utgjør så mye av det du smaker, hjelper det å ha ekte ord for det: smaksvokabularet som faktisk brukes sorterer inn i seks brede familier (Kaffe, Nøtteaktig, Søtt, Tre & Vegetabilsk, Naturlig, og Urter & Krydder), satt opp i sigar-smakskategorier, forklart.
Når du har en god sigar, hva er fortsatt opp til deg?
Blenderen bestemte sammensetningen før sigaren noen gang nådde deg. Fra det øyeblikket du tar den opp, er prestasjonen imidlertid din, og det handler om fire ting. Kuttet bestemmer størrelsen på åpningen: hvor mye røyk du trekker inn og hvor den lander på tungen. Tenningen avgjør hele det første inntrykket: en brenner holdt for nær svir foten og starter deg bittert, mens en langsom, mild flamme starter deg søtt. Trekket vil ha en rytme, omtrent ett mildt trekk i minuttet; for ofte og glørne overopphetes til noe hett og skarpt, for sjelden og den slukner. Og asken bør rulles av, aldri knippes av, fordi askekolonnen gjør et reelt arbeid med å skjerme glørnes eget mikroklima.
Ingenting av dette endrer om den underliggende blandingen er sterk, fyldig eller intenst smaksrik: det er tre separate egenskaper blenderen fastsatte i forveien, og de beveger seg ikke sammen slik folk tror, som sigarstyrke vs kropp vs smak går gjennom. Det teknikken din kontrollerer er om du smaker denne blandingen klart, eller gjør den grumsete før den får sjansen.
Hvordan kutter og tenner man egentlig en sigar?
Start med kuttet. Et rett kutt tar av hele toppen i ett bestemt snitt over skulderen, og gir maksimal luftstrøm og det fylligste, mest tilgivende uttrykket av blandingen, og det er det riktige standardvalget hvis du ikke er sikker ennå. Et V-kutt skjærer i stedet en kile inn i toppen, og konsentrerer røyken til midten av tungen og holder leppene dine unna tjærestripen; det kjører litt kjøligere og mer fokusert, og passer godt til et tilspisset hode. Et hullkutt åpner et lite rundt vindu som røyker enda kjøligere og lar toppen være intakt, men trekk for hardt i det og det blir hett, så unngå det på en boks-presset eller kraftig tilspisset sigar.
Tenningen betyr mer enn de fleste tror. Den ideelle flammen er mild gul butan, og målet er å riste foten, aldri dyppe den rett ned i ilden. Hold foten i omtrent 45 graders vinkel like over flammen, slik at varme, ikke flamme, berører bladet, fortsett å rotere til hele kanten glør jevnt oransje, og ta deretter de første trekkene mildt mens du fortsatt roterer, slik at glørne jevner seg ut. En hard brenner holdt for nær gjør det motsatte: den brenner karbon rett inn i foten, og hele den første tredjedelen starter bitter på grunn av det.
Når den er tent, nytes en sigar, den røykes aldri aggressivt: om lag ett mildt trekk i minuttet, og aldri inhalert. Trekk for ofte og glørne overopphetes, og røyken blir hett, skarp og bitter resten av seansen. Trekk for sjelden og den sultes og slukner; en ny tenning er ingen skam, selv om hver av dem skjerper smaken noe. Den bedre vanen er rytme: nyt den, legg den fra deg på brettet, snakk, kom tilbake til den. Sigaren setter tempoet for kvelden, ikke motsatt. Rull asken av mot kanten av brettet i stedet for å knippe den av. Å knippe kjøler ned tippen umiddelbart, og trekket blir trangt og smaken skarp som følge. Når det er tid for å avslutte, la den ligge og slukne av seg selv i stedet for å slukke den aktivt; det tar et minutt lenger og sparer deg for en besk avslutning. En full gjennomgang med mekanikken i hvert trinn finnes i hvordan kutte og tenne en sigar, og hvis forbrenningen selv går galt underveis (tunnelering, «canoeing», et trekk som ikke vil samarbeide), dekker vanlige problemer med forbrenning og trekk på sigarer løsningene.
Hvorfor smaker en sigar annerledes i starten enn på slutten?
Den endrer seg faktisk i tre faser, ikke bare fordi smaksløkene dine blir trette. Den første tredjedelen er håndhilsningen: lys, litt grasete, fortsatt i gang med å finne seg selv, og verdt å røyke sakte, omtrent ett trekk i minuttet, mens din egen smak kalibrerer seg sammen med den i stedet for å dømme sigaren før foten er fullstendig varmet opp. Den andre tredjedelen er hjertet, der blandingen slår seg til ro i sin sanne karakter og kroppen fylles ut; det er delen blendere sikter mot, og det er der en mild retrohale, å ånde røyken tilbake ut gjennom nesen i stedet for munnen, ofte lønner seg mest (selve teknikken er beskrevet i hva er retrohaling av en sigar). Den siste tredjedelen går varmere, sterkere og mindre søt, fordi oljene og tjæren har vandret opp mot hodet mens den brenner ned. Det er nøyaktig derfor mange erfarne røykere ganske enkelt legger sigaren fra seg ved bandet. Den har sagt det den kom for å si på det punktet.
Fordi dette skiftet er reelt snarere enn innbilt, er det verdt å notere hvor en gitt sigar toppet seg for deg og hvor du mistet interessen, på papir eller i en journal bygget for nettopp dette, slik som Paradigm, siden et mønster over flere sigarer forteller deg mer enn noen enkelt kveld gjør. Den fullstendige gjennomgangen av hva som endrer seg og hvorfor finnes i hvorfor sigarer endrer seg over de tre tredjedelene.
Hva bør du faktisk gjøre, og unngå, de første gangene?
En kort liste dekker det meste. Ét noe å gjøre: spis noe først; en sigar slår hardt på tom mage. Ta deg tid med tenningen i stedet for å haste gjennom den: rist sakte, svi ikke. Og velg kuttet som faktisk passer sigaren og øyeblikket, i stedet for å gå for det du nå eier.
Det du ikke bør gjøre er like kort. Kutt ikke for kort: hold deg over skulderen, ellers rakner omslaget. Tvingikke en sigar som har sluknet tilbake til livet ved å tenne den i panikk; la den ligge og dø med verdighet, eller tenn den rolig igjen om du vil ha mer. Og knipp ikke asken av som på en sigarett; rull den heller av mildt. Folk som har røykt i årevis gjør fortsatt noe av dette feil i selskap, noe etikettefeil erfarne sigarrøykere gjør går gjennom i mer detalj.
Kort oppsummert
- Tobakk trenger jevn varme, fuktig luft og rik jord, og det er derfor den samler seg i et smalt bælte som går fra Mellom-Amerika inn i Karibia, med reelle utposter så langt som Ecuador, Cameroon, Indonesia og Filippinene.
- En sigar er tre lag (omslag, bindeblad, fyll), og omslaget alene utgjør en stor andel av det du smaker.
- Kutt, tenning, trekk og ask er alle beslutninger røykeren tar, separat fra styrken, kroppen og smaken blenderen allerede har fastsatt.
- Smaken endrer seg faktisk over den første, andre og siste tredjedelen mens bladet brenner ned, ikke bare fordi smaksløkene dine blir trette.
- Det meste av etikette handler om tålmodighet: rist foten i stedet for å svi den, nyt i stedet for å pøste, og rull asken av i stedet for å knippe den.