Hva er den rette måten å klippe og tenne en sigar på, så det ikke går galt fra start?
Klipp over skulderen, der toppen (capen) buer seg nedover, og ta av mindre enn du tror du trenger – noen få millimeter er vanligvis nok. Varm opp foten ved å holde den nær flammen uten å røre den, og roter til kanten gløder jevnt, før du drar før den er helt tent. De fleste problemer med brenning og trekk kan spores tilbake til disse to trinnene.
Hvor skal jeg egentlig klippe, og hvor mye bør jeg ta av?
Capen sitter i hodet av sigaren, og skulderen er punktet der den avrundede toppen går over i den rette kroppen. Du bør klippe over dette punktet, inn i den flate delen av capen, ikke ned i selve skulderen. Klipper du for lavt, skjærer du gjennom dekkbladet der det er viklet tettest, noe som kan få det til å løse seg opp mens du røyker.
Ta av mindre enn det som føles naturlig. Noen få millimeter er vanligvis nok til å eksponere fylltobakken; du kan alltid ta en ny, tynn skive til om trekket føles stramt, men du kan ikke sette dekkbladet tilbake når det er borte. Et grovere ringmål tolererer et litt større snitt; en smal sigar straffer et generøst snitt nesten umiddelbart med et løst, varmt trekk.
Se på capen før du klipper. De fleste capper er runde, men noen er spisse (en torpedo- eller belicoso-form) og krever at snittet plasseres lenger ned mot avsmalningen, forbi spissen, ellers tar du av hele capen i stedet for å åpne den.
Spiller det noen rolle om jeg bruker en guillotin, en punch eller en V-kutter?
Ikke i den forstand at én er riktig. Hvert verktøy åpner sigaren på sin måte og endrer hvordan trekket føles. En guillotin gir den største, flateste åpningen. En punch fjerner en liten, sirkulær plugg og konsentrerer trekket til en smalere strøm. En V-kutter skjærer en kile inn i capen og leder røyken mot ganen i stedet for tungen. Ingen av dem fikser en dårlig konstruert sigar, og ingen er det "avanserte" valget – det er smak og behag, og det kan variere fra sigar til sigar etter ringmål. Mekanikken bak hver av dem, og hvilken størrelse som passer hvor, finner du i guillotin vs. punch vs. V-kutter.
Hva betyr det egentlig å "varme opp foten", og hvorfor kan jeg ikke bare tenne den?
Oppvarming er trinnet de fleste hopper over, og det er trinnet som avgjør om sigaren brenner jevnt de neste timen. Hold foten like over flammen, nær nok til å varme tobakken, men ikke så nær at flammen rører dekkbladet direkte, og roter den sakte og kontinuerlig. Du varmer opp hele omkretsen før noen del av den faktisk tar fyr.
Hopper du over dette og holder flammen rett mot foten i stedet, tenner den siden som ble truffet først. Det forspranget forsterker seg: den ene siden brenner raskere resten av røyken, brennlinjen går diagonalt, og du får den skjeve, kanoformede foten som røykere tilbringer hele sigaren på å rette opp med lighteren. Å varme opp jevnt er langt enklere enn å fikse en ujevn brenning etterpå – fiksene for en brenning som allerede har gått skeis, finner du i vanlige problemer med brenning og trekk på sigarer, men hele poenget med oppvarmingen er at du aldri skal behøve dem.
Hva slags flamme bør jeg egentlig bruke?
En ren, luktfri flamme – ideelt sett butan. Både en myk enkeltflamme og en torch-lighter fungerer; en torch-lighter er raskere og takler utendørsbruk bedre. Viktigere enn selve flammetypen er hva som er i den. Lightergass av dårlig kvalitet, duftlys og parafinbaserte fyrstikker bærer en kjemisk lukt som overføres til dekkbladet under oppvarmingen, og du vil smake det på de første trekkene, om den i det hele tatt brenner av. Bruker du en fyrstikk, bør du la svovelspissen brenne helt ut først.
Hvordan vet jeg at den faktisk er tent, og ikke bare forkullet på ett sted?
Trekk flammen bort og se på foten. Du vil se en komplett, jevn oransje ring rundt hele kanten, ikke en svart flekk i midten med uantent, blek tobakk fortsatt rundt den. Hvis en del av ringen er mørk, har den delen ikke tatt fyr, og det er verdt noen sekunder til med oppvarming og et par rolige trekk før du anser den som tent. Et mykt pust over foten, bort fra ansiktet ditt, viser deg det samme: hele ringen skal gløde tilbake mot deg, jevnt.
Verdt å være pirkete med, fordi dette er det ene øyeblikket i hele røyken der du har full kontroll over brenningen. Etter dette gjør brennlinjen det tobakken og trekket ditt sier den skal; en ren, jevn opptenning gir den første tredjedelen den beste sjansen til å vise deg hva blandingen er ment å smake som, i stedet for å kjempe mot en skjev brenning fra det første minuttet. Hva denne første fasen egentlig skal avsløre, er dekket i hvorfor sigarer forandrer seg gjennom de tre tredjedelene.
Hvordan skal det første trekket egentlig føles?
Litt motstand, men luften skal fortsatt bevege seg – som å trekke gjennom et sugerør med en liten klemme i, ikke ett som er helt flatt, og ikke ett så vidt at du kunne blåst en klinkekule gjennom det. Et trekk som føles nesten helt tett, kan bare trenge noen flere drag mens gløden etablerer seg, men et vedvarende luftløst trekk betyr vanligvis en plugg av tett pakket fyll inni, noe ingen omtenning fikser. Nesten ingen motstand i det hele tatt har en tendens til å brenne varmt og raskt, og vil ikke holde på smaken slik et trekk med riktig motstand gjør.
Ikke inhaler. En sigar trekkes inn i munnen og slippes ut igjen, ikke dras ned i lungene. Vil du ha mer ut av røyken uten å inhalere, er det det retrohaling er til for, men det er en egen ferdighet, atskilt fra å få selve opptenningen riktig.
Hva gjør jeg om den slukner og jeg må tenne den på nytt?
Knipp av løs aske først, og behandle deretter omtenningen nesten som den første opptenningen: varm opp foten igjen før du fører flammen direkte mot den, i stedet for å presse en kald, asket fot rett inn i flammen. En sigar som har sluknet og kjølt seg ned noen minutter, vil smake litt annerledes ved omtenning, noe mer bitter de første dragene, og det er normalt, ikke et tegn på at noe er feil. Omtenning i selskap har sin egen stille etikette rundt timing og hvor du gjør det, dekket i etikettefeil erfarne røykere fortsatt gjør.
Hva er de vanligste feilene på dette stadiet?
| Feil | Hva det fører til | Løsning |
|---|---|---|
| Klipper inn i skulderen, ikke capen | Dekkbladet begynner å løse seg opp mens du røyker | Klipp høyere, over kurven, i mindre steg |
| Holder flammen rett mot foten | Den ene siden tenner først; ujevn, kanoformet brenning | Varm opp først, med flammen like under tobakken |
| Roterer ikke under oppvarming | Samme ensidige opptenning, bare saktere | Fortsett å rotere sigaren hele tiden den er nær flammen |
| Bruker en duftende eller væskedrevet flamme | Kjemisk smak på de første dragene | Bruk ren butan, eller la svovelet på en fyrstikk brenne helt av først |
| Erklærer den tent ved første forkullingspunkt | Trekket føles svakt eller ujevnt de første minuttene | Se etter en komplett, jevn oransje ring før du stopper |
Hvis dine egne opptenninger er ujevne fra én sigar til den neste, er den raskeste måten å finne ut om det er deg eller tobakken å skrive ned hvordan du klipper og tenner hver enkelt, sammen med hva du tenkte om røyken. Et mønster over et titalls notater er like tydelig som hukommelsen om en enkelt sigar aldri er.
Kort oppsummert
- Klipp over skulderen, i den flate delen av capen, og ta av mindre enn det som føles naturlig.
- Varm opp foten ved å rotere den nær flammen, ikke i den, til hele kanten er varmet.
- En ren opptenning viser en komplett, jevn oransje ring rundt foten, ikke bare ett forkullet punkt.
- Bruk en ren, luktfri flamme; væskedrevne lightere og duftende fyrstikker forurenser de første dragene.
- En omtenning starter på samme måte som den første opptenningen: varm opp foten før flammen rører den.